Markedskommentar
Markedskommentar Aug' 2016

Mamma Mia!

Etter at finansmarkedene, overraskende på de fleste, lett ristet av seg Brexit-angsten i løpet av et par uker, er det Italia som sitter igjen med den store hodepinen. Økonomien generelt og bankene spesielt er i en vanskelig posisjon. Italia har blitt det store samtaleemnet i finansmarkedet. Det er ikke noe nytt; for fem år siden var det rentene på italiensk statsgjeld som dominerte overskriftene. «Lo Spread» ble et eget begrep i italienske medier. «Lo spread» refererer til differansen mellom renten på tyske og italienske statsobligasjoner. Tyskland er ansett som landet med best kredittkvalitet i Europa, og den merkostnad italienerne har på sine statslån er dermed et direkte mål på hvor sannsynlig markedet mener det er at Italia vil gå konkurs. Før finanskrisen var denne spreaden rundt 0,20 %, i 2009 steg den til 1,6 % og i 2011 var den hele 5,5 %. Den gangen endte det med at Silvio Berlusconis regjering ble erstattet av Mario Montis uvalgte teknokratstyre. Takket være den europeiske sentralbankens tiltak falt «Lo spread» i årene som fulgte og er i dag rundt 1,3 %. Problemet Italia og andre land hadde var høy statsgjeld kombinert med at man ikke selv kunne bestemme pengemengden. Med tiltagende problemer i Italia, kan denne problemstillingen på nytt komme i fokus.

Det første spørsmålet man kan stille seg er hvorfor Italia har endt opp i en så svak stilling. Landet er tross alt kjent for å produsere det absolutt ypperste innen nisjer som sportsbiler, klær og mote, vin og landeveissykler, i tillegg til å ha et naturlig tilfang av turister på grunn av sin gamle og flotte kultur og natur. Med et slikt utgangspunkt burde det ikke være så vanskelig å få til økonomisk vekst. Men veksten har stort sett uteblitt. Ikke bare har Italia vært i regelrett resesjon i fem av de siste åtte årene, men det har heller ikke vært noen gode perioder mellom resesjonene. Vi må tilbake til 2001 for å finne BNP-vekst på over 1% i to påfølgende år. Ikke helt tilfeldig ble Lire erstattet av Euro i 2002.

Enhver turist kunne så sent som på nittitallet observere hvordan italienske eksporter holdt seg konkurransekraftige: på den lokale pizzeriaen var en typisk pris for et stykke pizza 1000 lire, på den tiden tilsvarende 5-6 kroner. Det faktum at man må overgi hele 1000 pengeenheter for en slik vare sier noe om at pengeenheten har blitt forringet i verdi over årenes løp. 10 000 lire var den største seddelen i sirkulasjon etter andre verdenskrig. I det siste opplaget fra 1997 var 500 000 lire den største seddelen.

Før 1999 hadde Italia flere ganger fått problemer, problemer som ble løst ved å senke verdien på italienske lire. Etter at den ble knyttet til Euro i 1999 og erstattet av Euro i 2002, mistet Italia dette virkemiddelet. Nå kunne man ikke lenger øke konkurransekraften ved å redusere prisen på italiensk valuta. Etter finanskrisen i 2008 steg arbeidsledigheten betydelig og som funksjon av dette falt den italienske produktiviteten mye. Dermed ble det vanskelig for Italia å betjene sin allerede høye gjeld.

Kilde: The Economist

Uten mulighet for å devaluere valutaen, ble andre strukturelle forhold ved den italienske økonomien mer synlig. For eksempel er landet et av de dyreste i verden å starte en bedrift i, samtidig som de vellykkede bedriftene som finnes, ikke blir særlig store på grunn av ulike reguleringer og skatter. 70% av alle italienere jobber i bedrifter med mindre enn 50 ansatte, mens kun hver tredje amerikaner gjør det.

Kanskje italienerne egentlig er lykkeligere hvis de heller driver «la dolce far niente» (å gjøre ingenting) fremfor å jobbe selv om konsekvensen blir at de må spise sin cucina povera (tradisjonell fattigmannskost). Dette lar seg imidlertid ikke lenger gjøre siden italienerne har pådratt seg enorm gjeld. Da er man avhengig av å opprettholde og helst øke sitt inntektsnivå. Den italienske statsgjelden er pr. i dag ca. 130% av BNP, hvilket er på samme nivå som Hellas hadde ved inngangen til den første eurokrisen i 2010. I tillegg har italiensk privat sektor gjeld på 177% av BNP, ifølge IMFs siste tall.  En total gjeld på 300% av BNP gjør at landet er utsatt for å oppleve finansielle kriser.

Italienske banker står nå overfor nettopp en slik krise. Kombinasjonen av svak økonomisk vekst i mange år, dårlig konkurransekraft for bedriftene og lemfeldig låneutmåling gjør at så godt som samtlige banker har alt for stor andel tapsutsatte lån. Totalen estimeres i dag å være 360 milliarder euro. I tillegg er den delen av lånene som er pantesikrede med stor sannsynlighet verdsatt med en for generøs verdivurdering på pantet. Og i den grad noen må ta tap får det systemiske konsekvenser for verdien på ulike pant, som øker de resterende tapene ytterligere. I stormens øye finner vi verdens eldste og Italias største bank: Monte dei Paschi di Siena. Det er ikke første gang denne banken er i trøbbel. Blant annet var det en stor skandale da det i 2013 ble avslørt at banken hadde dekket over tap på 700 millioner euro ved hjelp av tre kompliserte derivatavtaler. Siden da har banken stort sett vært det man de fleste andre steder ville kalt en zombie-bank. Levende, men død.

Som nevnt i forrige markedsrapport ble det innført nye regler for å redde banker i kjølvannet av krisene de siste årene. Disse reglene trådde i kraft i år. Reglene innebærer at kreditorer må ta tap dersom skattemidler skal brukes til å redde en bank. I tilfellet av italienske banker er mange av kreditorene privatpersoner, ettersom fondsobligasjoner ble solgt til innskytere som en måte å få høyere rente. Dersom disse påføres tap fra staten vil raseriet være merkbart og vende velgerne bort fra den sittende regjeringen.

Det økte presset mot den italienske banksektoren kommer samtidig med at statsminister Matteo Renzi forsøker å få igjennom en stor konstitusjonell reform i en folkeavstemning, og har sagt at han vil gå av dersom denne ikke godkjennes. I praksis vil avstemningen som skal holdes innen utløpet av oktober være en avstemning over tilliten til den sittende regjeringen. Alternativet som ligger best an nå er «anti-establishment partiet», Femstjerners bevegelsen, som er sterkt anti-EU. Dersom Europas tredje største økonomi styres av et slikt parti vil den politiske krisen i Europa eskalere flere hakk.

Det er derfor svært mange sjetonger som ligger på bordet når Renzi har forsøkt å forhandle med Angela Merkel om å kunne legge reglene til side nok en gang, og tillate statsstøtte for å redde bankene uten at noen tar tap. Samtidig som de fleste medlemmene av den europeiske politiske klassen nok gjerne vil det, vet tyskerne at å tillate dette vil gjøre at de taper stilling på hjemmebane. Ut fra historikken er det mye som tyder på at de greier å pønske ut en plan for å gjøre dette gjennom bakdøra, og at de som vedder på italienske bankaksjer blir belønnet. Men selv om bankene reddes denne gang vil også det trolig bare være en utsettelse av en nullstilling som innebærer at noen må ta betydelige tap.

 


Anbefalt lesning:

Ingen anbefalinger denne måneden

Utvikling sist måned og 2016

Sist måned (NOK) Hittil i år (NOK)
S&P 500 4,6 % 1,5 %
FTSE ALL World 1,0 % -4,5 %
Oslo børs (OSEBX) 3,4 % 2,1 %
FTSE Emerging 1,0 % -4,0 %
Norsk statsrente (3m) 0,0 % 0,3 %

Viktig informasjon / disclaimer

De fleste grafene i denne presentasjonen er utarbeidet i Bloomberg og baserer seg på kilder som anses som pålitelige. NORCAP garanterer ikke at informasjonen er presis eller fullstendig.

Uttalelsene i presentasjonen reflekterer NORCAPs oppfatning på utarbeidelsestidspunktet, og NORCAP forbeholder seg retten til å når som helst endre syn uten varsel.

Denne presentasjonen skal på ingen måte forstås som en ubetinget anbefaling om kjøp eller salg av finansielle produkter. Eventuelle investeringer må ses i sammenheng med kundens finansielle situasjon og kunnskap og erfaring innen finansielle instrumenter. Enhver investering vil typisk være beheftet med risiko, og verdien av denne vil kunne falle så vel som stige.

NORCAP påtar seg intet ansvar for tap eller utgifter som skyldes forståelsen av og/eller bruken av denne rapporten. NORCAP, selskapets ansatte samt ansattes og selskapets nærstående kan ha eierinteresser i nevnte aktivaklasser, produkter eller underliggende selskaper.

Meld deg på vår markedskommentar
Ønsker du å vite mer?